Jeg savner så mange som jeg ikke får møte igjen før etter jeg har tatt mine siste åndedrag. Jeg savner også mange som bor langt unna. Mine kjære i Kirkenes, mine kjære i Nittedal og min gode venninne i Horten. 

I dag har det ikke vært rare feiringa på oss. Jonas har vært plaget med magen, så vi har vært innendørs i dag, bortsett fra en tur ut da jeg måtte ha noe mat. Vi har feiret med skriking, klesvask, husvask og en biltur! Noe feiring av nasjonaldagen vår hadde det vel ikke blitt uansett form på lillegutt. Mamma og pappa har reist opp til Surnadal, brodern med familie er i Oslo og søstern skulle feire sammen med kjæresten sin og familien hans. Jeg tar det ikke så tungt i år akkurat. Neste år er det uansett mer akutelt å feire. Da er Jonas over et år og har mer interesse av å se seg rundt og tåler mer bråk, også er sikkert familien min her. 



Jeg la Jonas for hans vante hvil i sjutiden og han har sovet siden. Han er vel sliten etter en litt ekkel dag med vondter, stakkar! Jeg regner med at han våkner om en stund sånn at han får kveldsflasken sin og et bad før han legger seg for natten. I morgen får vi besøk av godeste Lovise før vi reiser opp til Surnadal. Gleder meg masse til både besøk og camping! Siden Lovise bor i Stjørdal sammen med ektemannen sin så er det ikke alt for ofte at vi får litt kvalitetstid sammen, da er det ekstra koselig å se henne igjen. ♥

Har du fått feiret nasjonaldagen? :-) 

Ah, for et herlig vær og deilig temperatur! Jeg og Jonas har kommet oss på plass oppe i Surnadal og koser oss ute. En litt lang biltur ble det jo, men han var så tålmodig og flink! Han fikk så klart frem til meg da vi sto i fergekø og på fergen, det var stas :-)

Jeg har i noen år slitt veldig med kviser, eller rettere sagt acne. Jeg har brukt store summer på hudpleieprodukter, uten det helt store resultatet. Hudproblemet mitt plager meg mye og det svekker selvtilliten min. På de verste dagene vet jeg ikke å snakke med folk omtrent! Jeg sminker over etter beste evne, men det vises jo. Etter noen kvelder med grundig research har jeg funnet ut det som jeg anser som min siste utvei, nemlig Roaccutan. Dette er en veldig hard kur som man skal ta i noen måneder. Det er strenge krav til å få utskrevet resept på denne kuren. Samme om man ikke er i et forhold eller ikke, må man skrive under kontrakt på at man ikke skal bli gravid og hvis man blir det, må man ta abort. Dette er fordi kuren er så hard at et eventuelt foster ville blitt veldig skadet av det. Bivirkningene er heller ikke noe å kødde med. Alle jeg har lest om får kjempetørr hud i ansiktet og på leppene, så det er viktig å smøre seg godt flere ganger om dagen. Ellers kan man få muskel- og leddsmerter, håravfall, tørre øyne osv. Roaccutan er ikke bare en heftig kur, men også en veldig dyr en. Jeg har virkelig lest meg godt opp om kuren, både de positive sidene og de negative. Det positive veier virkelig opp for alt det negative! 

Jeg har legetime på mandag, så jeg krysser fingrene for at det går som jeg vil. En ting er helt sikkert, jeg orker ikke å gå rundt med dette trynet lenger!


Et bilde jeg fant på google. Før og etter en roaccutan-kur!

Hver kveld når jeg går og legger meg må jeg klipe meg selv litt i armen. Jeg fatter det ikke, at jeg er så utrolig heldig! Jeg har verdens nydeligste sønn som beriker dagene mine med latter og kjærlighet. Vi har tak over hodet, penger til mat, klær, trygge omgivelser og vi har hverandre. Vi er frisk. Ingenting av dette er noen selvfølge, derfor kan jeg med hånden på hjertet si at jeg er rik. 

Å være mamma (pappa også for den saks skyld) er det største i verden. Det er slitsomt til tider, det krever alt av deg, du har ansvaret for en liten krabat som er totalt avhengig av deg. Men herlighet så mye man får tilbake for alt! I dag er en sånn dag, hvor jeg er kjempesliten. Ryggen gjør vondt, Jonas har vært i dårlig humør i dag, jeg har spist for lite og prøvd og gjort ti ting om gangen. Jeg stoppet opp og tenkte for meg selv at det er nok for i dag. Jeg har fått hengt opp tre maskiner med klær, vasket kopper, kokt flasker og ryddet litt. Det får holde. Jeg plukket opp Jonas fra vippestolen og satte meg i sofaen. Der satt vi i en times tid og bare koste oss. Sånne øyeblikk er så gode. Vi sitter der, koser og bare er til. Vi deler smil og latter. Der etter fikk han sitt vante kveldsbad etterfulgt av flaske. Så var det natt for min lille gutt. Etter det har jeg spist mat og tenkt for meg selv med et smil om munnen. Ja, så er jeg vel sliten, men det er lov og helt greit, jeg har ikke ti armer og uendelig med energi jeg heller. Men supermamma - det er jeg.

I går fikk jeg og lille Jonas endelig reise hjem fra sykehuset! Jeg har ikke ord for hvor godt det er å være hjemme og kunne slappe av på en helt annen måte. Jeg storkoser meg som mamma og kunne ikke hatt det bedre! Han sover, spiser og er litt våken for å se seg rundt. Stort sett så sovner han mens jeg ammer, og hvis jeg er så uheldig at jeg må legge han fra meg blir det høylytt protest fra den lille kroppen. Så her er det mye kos og nærhet. I skrivende øyeblikk ligger han på brystkassen min og sover en blund - god og mett ♥

Jeg skal skrive et innlegg om fødselen og sykehusoppholdet i kveld om jeg får tid. Gleder meg på å dele litt av det største som har hendt meg! I mens får dere hvile øynene deres på bilder av gullet mitt.





 

Fødselen er litt uklar på visse tidspunkt, så jeg skriver det jeg husker...

Onsdag 30. januar kjente jeg på litt smerter og tak i magen hele dagen, og siden de ble mer og mer regelmessige tok jeg en telefon til føden. Jeg fikk beskjed om å komme dit for en sjekk. De sa at det jeg hadde var modningsrier og at det enten kom til å dabbe av eller øke på. Jeg reiste deretter hjem med vondtene mine og håpte på at de skulle slutte eller bli effektive. Modningsriene ga seg aldri før fødselen som da var på lørdag 2. februar.

Fredag kveld, 1. februar, begynte jeg å bli litt lei av magen som var i veien og bekkenløsning. Så jeg skrev på fleip på twitter at jeg skulle gå i dusjen til jeg fødte. I dusjen gikk jeg og satt der vel og lenge med deilig varmtvann. Etter dusjen la jeg meg på sofaen før jeg skulle finne sengen min og ta natt. Etter ei lita stund på sofaen hørte jeg et lite "knepp" og følte at jeg holdt på å tisse på meg, så jeg løp på do. Der gikk vannet mitt! Klokken var da noen få minutter over to på natten. Jeg tok telefonen og ringte opp til mamma og sa noe som at "det vannet de snakket om at jeg har så mye av, det har jeg ikke lenger." Hun stakkar sov jo, så jeg fikk til svar "Uffda.." så gikk det få sekunder før hun sikkert hadde registert hva jeg sa, for hun var nede ganske så kjapt! Jeg la meg rett i sengen etter at vannet var gått, for på sykehuset på onsdag fant de ut at hodet slettes ikke var festet som legen min hadde sagt. Det var da bestemt at jeg skulle ringe ambulanse hvis vannet gikk av seg selv - noe jeg da måtte gjøre. Mamma og pappa var hos meg til ambulansen kom. Jeg ble sendt med ambulansen og mamma kjørte etter. Føret var mildt sagt grusomt, så det var nok den tregeste turen jeg har hatt til Molde noen sinne. Dama i ambulansen tok tiden på riene mine. De varte fra et til tre minutter og hadde kun et minutts pause mellom seg. Det var liten tid å slappe av på, for å si det sånn. 

Jeg ble trillet inn på fødestuen og fikk to paracet for at jeg skulle prøve å slappe av litt - disse funket dårlig. Jeg kastet opp av smertene gjentatte ganger.. Etterhvert fikk jeg ei akupunkturnål midt på hodet for å kanskje lindre smertene litt, men det eneste den gjorde var at jeg sluttet å riste av smertene. Så sånn sett var det greit. Mamma var veldig flink til å stryke meg på ryggen mens riene herjet, noe som var fantastisk godt. Etter vel og lenge fikk jeg prekestol som jeg forelsket meg i, for å ligge i sengen med riene var mye vondere enn å henge på prekestolen. Dette fikk nok også litt fart på ting. 

Rundt klokken ti ba jeg om å få epidural siden jeg var helt utslitt av smertene og dårlig og lite søvn siden onsdag. Dette skulle de ordne med, så de tilkalte anestesilegen som skulle komme opp. Rundt elleve begynte jeg å mase om at nå måtte han komme snart! Det var da jeg fikk beskjeden som fikk meg til å se svart på hele fødselen; anestesilegen hadde fått inn en akuttsituasjon som han måtte prioritere først. Jeg forsto selvsagt dette, men å få den beskjeden når jeg var så utslitt og full i smerter var lite gøy. Han skulle komme så fort han hadde muligheten til det. 

Tiden gikk og jeg kjente på pressetrang, men jeg sa ingenting om det på en liten stund til, for jeg tørte ikke å presse før jeg hadde fått noen epidural. Men det har seg sånn at når pressriene kommer - ja, da har man ingen andre valg enn å presse og da er det uansett for sent for noen epidural! Jeg sa at jeg måtte presse, men damen som mottok beskjeden om det sa at "nei, det må du ikke. for det er ikke sånn det høres ut da". Haha? Jordmoren min kom inn og sjekket åpningen - og joda, her var det bare å presse på når jeg følte trangen til det!
På dette tidspunktet gikk jeg inn i min helt egen boble og hentet inn krefter. Jeg bestemte meg bare for å klare det, så fikk anestesilegen bare ha det så godt. Jordmoren og barnepleieren gjorde alt klart for å ta i mot lille Jonas og jeg lå der og presset i mens. Jeg må få si at pressriene var en lek i forhold til riene før disse kom. Etter ca 35 minutter med pressrier kom han ut og jeg følte på en glede og kjærlighet jeg aldri har følt maken til. Endelig fikk jeg se gutten min som jeg har bært på i ni måneder! Han var ute klokken 14.53 - som bestilt fra jordmor og barnepleier, for de skulle nemlig ha vaktskifte klokken tre! Selvfølgelig var de der litt lenger enn til tre når han var kommet ut :-)

Lille Jonas som alle trodde kom til å være så stor veide 3090 gram og var 51 cm lang! Perfekt ♥

Fødselen min var helt fantastisk! Jeg er evig takknemlig for at mamma var med og for den utrolig flotte og gode jordmoren og barnepleieren jeg hadde. 

Åh, kveldsbad er gull verdt her i huset! Jeg holder på å lage rutine på å bade Jonas på kveldene siden han har litt vondt i magen sin. Det hjelper veldig på og gjør underverker for både han og meg! Han blir så rolig og avslappet av det, og det beste av alt er at det varer langt ut over neste dag. Nå ligger han og sover søtt i sengen sin og har gjort det i snart to timer nå. Det var først i går at han ville sovne i sin egen seng, så det var veldig godt at han ville sove uten å måtte ha meg tett inntil. Når jeg er alene om alt er det veldig greit at han klarer å sove alene litt, sånn at jeg får gjort litt selv også. Det skal sies at jeg får masse god hjelp fra foreldrene mine, noe jeg setter stor pris på! Mamma har vært nede her hver morgen siden vi kom hjem fra sykehuset sånn at jeg får tid til å dusje og ordne meg litt. I kveld har den stolte bestefar vært med på kveldsbadet, tilfelle jeg skulle trenge hjelp til noe, men det trengte jeg ikke. Det er vel bare det at jeg er litt usikker enda, selv om jeg selv ser at alt går kjempebra og at jeg klarer meg utmerket godt som mamma. 

Jeg er evig takknemlig for at jeg har foreldrene mine i etasjen over meg. Jeg som mamma har jo behov for å dele hendelser og opplevelser som alle andre mødre, men jeg har ikke en barnefar å dele det med. Derfor synes jeg det er så godt å kunne fortelle om ting som skjer til de stolte besteforeldrene til Jonas'en min! Og når det er snakk om hendelser så kan jeg fortelle at Jonas smilte bevisst flere ganger bare fem dager gammel!! Han har smilt masse til meg de to siste dagene når jeg prater til han, smiler og ler. Gullgutten min ♥

Dagene går enormt fort. Det er en uke siden jeg fødte og opplevde det største noen kan oppleve! En hel uke har gått allerede og jeg føler meg om mulig mer og mer stolt for hver dag som går. Hjertet mitt har aldri vært fyllt med så mye kjærlighet noen sinne. Jeg visste ikke noen ting om å elske noen før jeg ble mamma. Livet mitt har fått så mye mening og verdi, jeg har ikke ord for det..

.. Nå skal jeg avslutte dette meget rotete innlegget og finne sengen min før en snart sulten gullskatt vil ha mat og sove i sengen min ♥



 

Vips, så har det gått en hel uke siden sist jeg blogget. Tiden går enda raskere nå enn hva den gjorde da jeg gikk gravid! 

Hverdagen min har endret seg totalt etter at jeg ble mamma, noe jeg virkelig elsker! Jeg er så heldig å ha en sønn med godt sovehjerte, så det er så absolutt ikke mangel på søvn. Jeg er uthvilt etter hver natt og trenger ikke å sove på dagtid i det hele tatt. Jonas legger seg i ti-elleve tiden i egen seng og sover som oftest frem til to-tre tiden på natten for å få mat. Da blir han flyttet over i min seng. Deretter sover han til det er morgen og gjerne utover formiddagen. Så her i gården er det ikke noen trøtt mamma i alle fall! På dagtid sover han veldig mye, men er også litt våken for å sjekke ut tilstandene og for å slå av en liten prat med mamman sin. Fremover skal vi trille masse turer og komme oss ut litt mer på dagtid. På kvelden er han ofte urolig, men etter bading er han helt rolig og vil kose litt før han legger seg. Det er virkelig en drøm å være mamma til Jonas'en min! Han er så rolig at det nesten blir litt kjedelig.. (men det skal jeg ikke si så alt for høyt - da biter sikkert karma meg i rumpa!) 

Jeg får god tid til meg selv på kvelden etter at han har lagt seg. Den tiden bruker jeg på å rydde litt, vaske kopper, dusje, se tv osv. Alt etter hva jeg ønsker! Det er godt å kunne vie tid til seg selv også. 
Jeg kjenner meg mer og mer trygg på alt som har med Jonas å gjøre og har blitt godt kjent med "mageboeren" min. Så nå kjenner jeg at jeg er mer klar for å bli mer aktiv i form av å reise til byen, på besøk og sånn, samtidig som at jeg kan føle meg trygg på å ha han med meg. Det er jo en del som må planlegges før man bare reiser avgårde, for han må ha mat og stell osv som tar den tiden det tar, før vi kan reise bort.

Nå skal jeg runde av og se Kongen av Queens før jeg skal finne sengen! God natt :-)

I dag fikk vi besøk av gammeltanten min på formiddagen. Hun hadde med gaver til Jonas og ble en stund, så det var jo koselig! I ettermiddag fikk vi etterlengtet besøk av bestisen min Lise. Jeg fikk forsinket bursdagsgave fra henne, noe jeg faktisk hadde ønsket meg av henne også! Et bilde av meg og henne i en ramme. Bildet ble tatt i sommer da vi var på båttur sammen med faren hennes og kjæresten hans, på en vakker og solfylt sommerdag :-)

Jonas har vært veldig plaget med magen sin i dag, så da smertene slapp i åttetiden sovnet vi begge på sofaen. Jeg klarte ikke å holde meg våken for å se idol en gang. Litt sjokkert ble jeg da jeg våknet og så va klokken hadde blitt.. Halv elleve!! Jonas våknet da jeg flyttet litt på meg, så da ble det supersen bading og kveldsstell før han la seg. Nå sover han søtt i sengen min og jeg er lys våken etter en heftig powernap. Så nå skal jeg se den siste episoden av Pretty Little Liars og satse på at jeg blir litt tyngre i øyelokkene etter det.




Meg og Lise nå i vinter på Farstadstranda

I dag besøkte vi Jørgen, Silje og Niklas, som da er broren min med familie minus Emilie. Der fikk jeg spist en etterlengtet (meget sen) frokost! Jeg har rett og slett ikke hatt tid til å spise annet enn det jeg fikk servert der i dag. Jonas har kun godtatt å være i armene mine, selv bæreselen har ikke vært bra nok! Så da har jeg jo ikke hatt armer ledig for noe annet enn gutten min. Han sovnet heldigvis på bilturen til dem, så det ble ikke noe gråting og stopp på turen. 
Da vi kom hjem vanket det kveldsbad, kos, amming og sengen for natten på Jonas. Han var i seng halv elleve og etter det har jeg vasket og hengt opp klær, ryddet, tørket støv og kokt et par flasker og pumpe. Det er utrolig hvor mye jeg får gjort når han sover! Så nå skal jeg ta meg en dusj før jeg finner sengen hvor Jonas ligger i drømmeland. Jeg kjenner at det blir utrolig godt å sove. 


Nydelige gutten min ♥

 

Jeg har en søster på snart 24 år. Hun har alltid vært en person jeg har sett opp til på mange måter, tross hennes helt annerledes liv enn hva oss andre har. Hun har vært narkoman og er nå på rusbehandling.
Jeg har en søster jeg setter så enomt stor pris på! Og det at hun tok steget mot og bli rusfri i høst fikk meg til å gråte av lettelse. Lettelse over å ikke måtte bekymre meg så alt for mye lenger. Jeg er så ufattelig stolt over henne at jeg har ikke ord for det. Jeg har i lang tid stått på utsiden og sett henne kjempe mot rusen og seg selv, uten å lykkes. Det å stå på utsiden og se på at en av mine nærmeste sliter så fælt, uten at jeg kan gjøre stort, er så sårt! Jeg har for det meste stilt opp der jeg har kunnet, men jeg har også blitt så skremt av det hele at jeg har backet ut i perioder. Det er ikke bare bare å se på at søsteren sin har vært narkoman. 

Det å stå på utsiden og se at det herjer noe grusomt rundt søsteren min har vært vondt. Fortvilelsen har vært enorm, for jeg har ikke hatt makten til å endre på noe. Makten har vært i søsteren min sine hender og bare der. Det er så alt for lett for oss i rundt og si at "nå må du slutte med rus". Det er så alt for lett for oss i rundt og si at det er Merethe som har endret seg, at det er hennes feil når det har vært noe galt. Men med tiden har jeg lært at det er ikke Merethe som er den store stygge ulven i det hele - det er rusen som er grusom. Det er ikke Merethe som har snakket bestandig - det er rusen som har talt for henne. Det er rusen som endret Merethe. Nå er søsteren min en helt annen person nå som hun ikke har rusen i livet sitt lenger. Det er ufattelig godt å se henne nå, hun er lett å glede, lett å prate med og øynene hennes har fått tilbake glimten sin. Jeg har alltid hatt søsteren min, men hun har hatt rusen hengende over seg som et svart teppe. Nå har jeg søsteren min uten det svarte, tunge teppet. 

Nå står jeg på utsiden på en annen måte. Jeg er nær, men fortsatt ligger makten i hennes hender. Nå vet jeg at makten hennes har bygd seg opp til å være kjempesterk! Nå slapper jeg av og når jeg tenker på henne før jeg sovner er det med et smil - ikke med bekymring og tunge tanker. Nå er det godt å stå på utsiden. Endelig er søsteren min rusfri og sterkere enn noen sinne!

Jeg har en søster på snart 24 år. Hun har alltid vært en person jeg har sett opp til - nå mer enn noen sinne. ♥

Jeg har skrevet litt om at Jonas har vært plaget med luft og smerter av det.. Men da vi var på helsestasjonen på kontroll i går fikk jeg meg et kjempesjokk! Gutten min har ikke lagt på seg mer enn usle FEM GRAM på tre uker!! Så har han ikke tatt igjen fødselsvekten sin en gang. Jeg har massevis av melk og har ammet han ofte, men han har alltid virket plaget og har hatt luft på kveldstid. Den siste uken har det gått fra gråt på ettermiddag/kveld til hele døgnet. De på helsestasjonen sa at jeg skulle amme annen hver time frem til i morgen, og det gjorde jeg i går, men i dag da vi sto opp bestemte jeg meg for å kjøpe morsmelkerstatning. Det er jo logisk at gutten min ikke har vært mett og at han ikke legger på seg av melka mi.. Jeg har ikke næring nok til han, så derfor kjøpte jeg MME. 
Han fikk første flasken sin i ett-tiden i dag, rapte og sov som en stein etterpå. Ikke anspent, ikke har han grått etter det og han er rett og slett fornøyd! Han har fått en flaske til og sover igjen. Så det er uten tvil at jeg ikke har nok næring i melka mi.  

Det at jeg ikke kan amme han fullt er litt sårt, men det er ikke på langt nær så viktig som at Jonas skal være mett og legge på seg. Med alt det ammepresset over alt så er det klart at man blir skuffet over at morsmelken ikke er bra nok. Jeg kaller det ammepress av den grunn av at man får høre om amming allerede når man er få uker på vei i svangerskapet og at det skal man gjøre, om hvor bra morsmelken er, hvor viktig den er osv. Selvsagt er den viktig, men det aller viktigste er at barnet blir mett og legger på seg, uansett hvor mye man ønsker å amme. 

Hvis han er like fornøyd fremover så blir hverdagen vår en helt annen. Nå den siste tiden har tiden min gått til amming og atter amming, byssing, trøsting og Jonas har ikke villet ligge noen annen plass enn i armene mine. På natten har det vært mye gråting, trøsting og amming - men ingenting har hjulpet på i lengden. Han har bare villet sove oppå meg og da har han våknet kjempeofte og lett etter pupp. Så søvnen vår har det ikke vært noe god kvalitet på.

Så at jeg liksom skulle amme han annenhver time i dag også, mens jeg nå vet grunnen til at han gråter så utrøstelig hele tiden, hadde ikke kommet på tale.. Jeg makter ikke å høre på at barnet mitt gråter, og langt der i fra når jeg vet at det er fordi han er sulten! 

Sleeping beauty ♥

Mamma elsker deg ♥

I dag har jeg og Jonas vært hos Jørgen, Silje og Niklas på besøk. Niklas er så opptatt av Jonas og synes det er kjempestas med baby. Han blir to år tredje april, så han er jo i en veldig nysgjerrig og artig alder! Han er veldig på å kose og nusse på Jonas og hvis han gråter blir han helt fra seg og roper "Nonas skiiiik!" med ei bekymret mine. Det er herlig å se de sammen! Emilie er også veldig flink med Jonas og koser mye med han, hun synes nok det er veldig stas med et søskenbarn til. Jeg er så ubeskrivelig heldig som får være tante til så herlige unger! 
Etter ei stund ble vi sultne og dro ut for å spise sammen og reiste deretter hit til Eide for å fiske. Det var litt dårlig tidspunkt å fiske på da det var blitt litt for mørkt og så var det helt vindstille, men bror fikk en fisk han satte ut igjen. Jeg har troa på å fiske igjen på søndag, men da også mekke bål og kle litt bedre på meg! Jonas sover kjempegodt i vognen sin og nå som han kun får flaske er det ikke stress med mating heller ute i den kalde luften. 



Jeg legger merke til at jeg så og si blogger bare på nattestider, men det er da jeg har tid til det. Det er da jeg henger opp og bretter klær, samt setter på ei ny maskin til neste dag, rydder, koker flasker og slapper av for meg selv. Jonas sover jo på dagtid også, men da har jeg ofte besøk eller er på besøk, og har generelt andre ting å gjøre mens. Jeg liker å stå opp til någen lunde ryddig leilighet, så da er det fint for meg å gjøre unna sånne ting før jeg legger meg :-)

Nå skal Jonas få ei flaske før jeg finner sengen. God natt! :-)

Minner om spørrerunden HER. Still spørsmål der om du har noen.

La du på deg masse under graviditeten? Jeg la vel på meg rundt 16-17 kilo, litt usikker. 
Hvis du hadde fått jente, hva skulle hun hete? Det er hemmelig, siden jeg mest sannsynlig vil bruke det navnet hvis jeg skal ha flere barn og blir å vente ei jente.
Hvordan kom du fram til navnet Jonas? Jeg vet ikke helt. Jeg tenkte veldig masse på navn, og da jeg satt igjen med Jonas og Jonathan kjente jeg på at jeg likte Jonas best. Dessuten er det veldig tungt å si Jonathan Kaldvansvik! "J" går jo igjen i familien; Janne, Julian, Jørgen, Jostein, Jonas. 
Hadde du navn klart hvis du hadde fått jente? Isåfall, hvilket navn? Jeg hadde klart jentenavn, men blir ikke å fortelle det før jeg eventuelt skal bruke det. Det er et dobbeltnavn og oppkalling etter min bestemor.
Hvordan er soverutinene til Jonas? Når tid legger du han på kvelden, og hvor lenge sover han osv? Og hvordan sover han på dagtid? Han legger seg rundt 22-23 tiden på kvelden etter å ha badet og fått mat, da sover han frem til ett-tiden på natten og vil ha mat. Deretter sover han til alt mellom fem og åtte. Etter det måltidet sover vi litt til, avhengig av når han våknet. På dagtid er han mye våken og sover mest på ettermiddag/kveldingen. Har ingen rutiner på soving på dagtid, han sover når han er trøtt, enkelt og greit.
Trives du godt i tilværelsen? Uten tvil! Å være mamma er det beste som har hendt meg.
Har du begynt å lagt "fremtidsplaner", utdanning osv? Jeg blir å fortsette med de planene jeg hadde før jeg ble gravid, bare at nå vil det ta litt lengre tid før jeg får satt i gang. Jeg skal fortsette på utdanningen min fra høsten 2014 og deretter ut i arbeid eller på høgskole. 
Er det mye stress å være alenemor? Så klart er det litt stress av og til. Det er ikke bare rosenrødt til enhver tid. Jeg må gjøre alt selv i motsetning til et par som deler på gjøremålene. Det er kort sagt "dobbelt opp" med alt - også kosen :-) 
Hvordan tok barnefaren det når du ble gravid? Ikke så bra.
Har dere kontakt med barnefaren? Sånn som det er pr. dags dato har vi ikke det, nei. Men jeg nekter ingen noe som helst, så er det sagt. Jeg vil ikke legge ut i lange baner om barnefar osv, for det er ikke noen andres sak enn vår.
Ble livet som mor som du hadde tenkt deg at det skulle bli? Nei. Jeg visste ingen verdens ting om hvordan det skulle bli! Jeg er vandt med barn, men det er noe helt annet når man blir mor selv.
Hvilke rutiner har dere? Det har jeg svart på litt lengre opp :-)
Tror du at du vil finne en mann som vil ta vare på både deg og Jonas med tiden? Jeg håper jeg ender opp med drømmedama jeg ;-)

Før jeg ble mamma festet jeg flere ganger i måneden, var ofte på kjøreturer rundt om kring sammen med bestis, var ute til nattedyret kom og bet meg i rumpa, shoppet klær ofte og trengte ikke å tenke på noen andre enn meg selv når jeg skulle planlegge noe. 

Nå som jeg er mamma frister ikke utelivet i det hele tatt, jeg kjører bare dit jeg skal og bare om jeg må, jeg er inne om kveldene, jeg shopper nesten ikke til meg selv lenger - nå shopper jeg klær og nødvendigheter til Jonas og det er forresten mye gøyere, nå må jeg planlegge alt etter hvilken dagsform Jonas er i og etter sove- og matrutinene hans. 
Nå består dagene mine av tannløse smil, hjerteskjærende gråt, byssing, bleieskift og massevis av verdens beste kos! 

Jeg visste så absolutt ikke hvordan livet mitt skulle bli, langt mindre om hva et liv som mamma innebar. Jeg elsker livet mitt nå. Jeg har endret meg mye samtidig som jeg fortsatt er Janne. Det å bli mamma er det største jeg noen sinne har fått oppleve og det største jeg noen sinne vil få oppleve! Livet mitt nå byr på mange nye utfordringer hver dag, nye gleder og nye hendelser. For hver dag som går får jeg se Jonas utvikle seg og vokse seg større. Jeg finner glede i så mange ting som var for gitt før. Nå liker jeg faktisk å rydde, tørke støv og vaske klær, som før var et stort ork. Nå setter jeg om mulig enda større pris på musikk. Nå setter jeg stor pris på alenetid hvor jeg kan sette på en serie, høre på musikk mens jeg tusler rundt og gjør husarbeid. Men aller mest setter jeg pris på livet mitt fordi jeg har Jonas i det.

Jeg vier livet mitt til sønnen min og vil til en hver tid gjøre alt for at han skal ha det bra. ♥

Vi mennesker har en tendens til å klage så alt for mye. Hvorfor bruker vi alt for mye tid på å klage når vi heller kan snakke om det positive, være takknemlig, i stedet for? Vi klager om været - enten er det for kaldt eller for varmt. Aldri virker det som om noen er oppriktig fornøyde med livene sine, for de klager så mye. Jeg merker det selv, at jeg klager, bruker tiden min litt for mye på å klage. Nei, jeg er ikke helt fornøyd med alt her i verden, men jeg kan da vel ti still om det og heller snakke om det jeg faktisk er fornøyd med! Hadde vi alle gjort det i stedet for å sutre om det negative hadde vi gledet hverandre og ikke gjort det stikk motsatte. Jeg kan hvertfall dra frem noe av det jeg er fornøyd med. Jeg er fornøyd med at jeg bor i ei fin leilighet som rommer både meg og sønnen min, at jeg har såpass mye kunnskap som jeg har, at jeg har penger nok til å ikke måtte bekymre meg for det, at jeg har så mange gode mennesker i rundt meg, at jeg har en bil som frakter meg dit jeg skal.

"Den som takker Gud får ikke tid til å klage". Religiøs eller ikke, du kan bruke litt mer tid på å takke i stedet for å klage om alt! :-)

Hva er du fornøyd med?

Sannheten. Det virker som om mange sliter med å fortelle det som er sant. De dikter heller opp historier og falske rykter. De snakker om ting de ikke har peiling på.
Jeg stoler ikke 100% på noen andre enn familien min og to venner. Jeg har brent meg så alt for mange ganger før. Venner som viste seg å ikke være venner. Det som verst er, er at de dikter opp ting. Hadde det bare vært den minste lille sannhet i det, hadde jeg kunnet stått for det som blir sagt om meg. Men det er jo ikke det! Jeg orker ikke å fortelle det som er sant heller, for det som blir sagt om meg er helt sinnsyke ting, så da får folk enten bruke vettet sitt og forstå at det er usant, eller så får de bare la seg sjokkere av løgn. Sistnevnte er mer sannsynlig har jeg forstått.
Jeg er møkklei av å måtte beskytte meg selv mot all løgn som blir sagt om meg og livet mitt. Jeg har aldri brydd meg noe særlig om rykter og denslags, men nå er det ikke bare meg det går utover. Jeg har fått en sønn - et uskyldig barn! Vær så snill, bruk litt vett, tenk dere om tre ganger før dere åpner kjefteriet om andre. Er det sant det du skal si? Har du sett det med egne øyne? Har du hørt det fra personen det gjelder selv? Er det fint det du skal si?

Nei, jeg er lei. Voksne folk prater, ungdommer prater.. Voks opp alle mann. Jeg har vokst opp og er langt kommet, og aldri har jeg hatt det bedre. Anbefales! Dere burde prøve det en gang.

Det viktigste for meg er at først og fremst at jeg selv vet hva som er sant og ikke, og at familien min vet sannheten. Løgn kommer man ikke langt med.

Jeg legger stadig merke til svært unge jenter ned i 15 års alderen som kommenterer på "mammablogger" at de selv vil ha barn og planlegger å lure kjæresten osv. Dette er jo helt absurd! Jeg regner med at disse jentene kun har fått med seg det koselige med å være mamma, som f.eks all kosen det er. Men jeg tviler sterkt på at de vet om alt stresset og arbeidet det også er! Bloggere har en tendens til å bare legge ut i lange baner om de rosenrøde sidene ved å ha barn, noe som da sikkert påvirker disse unge jentene. 

Jeg får selv ofte høre fra unge jenter at de også vil ha baby, men jeg prøver å flire det bort og si at de burde vente til de har utdanning og jobb i orden. Selv skulle jeg selvsagt ønske at jeg hadde utdanning og hadde fast inntekt, men nå er det ikke sånn det er, og vi klarer oss fint selv om. Det tunge ved det, er å begynne på igjen med utdanningen samtidig som jeg har et barn å ta meg av, men det tar jeg som det kommer - utdanning skal jeg ha. Over ting poenget; når barn planlegger barn er det noe alvorlig galt. Få opp øynene deres, unge jenter! Å være mamma er selvsagt helt fantastisk, men dere aner virkelig ikke hvor mye det krever. 

Barnet styrer alt. Barnet ditt krever din fulle oppmerksomhet 24 timer i døgnet, hver dag. Du må planlegge alt etter barnet ditt, bare det å reise en kjapp tur på butikken er ikke mulig uten noen slags form for planlegging. Barnet ditt skal ha mat, stell, kos og masse oppmerksomhet - det tar tid. Du kan ikke si at "tja, ammingen tar ca 15 minutter nå", for det er ikke opp til deg. Det er ene og alene barnet ditt som bestemmer hvor lang tid ting skal ta. Ammingen i seg selv kan ta ti minutter en gang, tretti minutter en annen. Det er umulig å forutsi.

Ikke la dere påvirke av oss mammabloggere til å planlegge å få barn før dere har utdanning, fast arbeid og et stabilt forhold i boks! Det er ikke alltid så rosenrødt som vi fremstiller det. Vi setter oss ikke ned for å blogge om det negative og det tunge i hverdagen, vi blogger om det som gjør oss glad og det som gjør alt verdt det. 
Så før du som ung jente planlegger å sette et barn til verden, håper jeg du tenker nøye over hva du går til - selv om du egentlig ikke har en anelse på hva det egentlig innebærer. Det visste ikke jeg heller før jeg faktisk ble mamma selv. Det er noe helt annet å ha f.eks tantebarn, de har du ikke det fulle ansvaret for 24/7, du kan gi de fra deg om de gråter eller lignende, men ditt eget barn kan du ikke bare gi fra deg om det gråter ustoppelig eller om du blir sliten. Jeg håper dere tar til fornuften og innser at det ikke bare er å sette et barn til verden.